ROM LEDIG NÅ poesi 3-2017 Del 6 *Sigve Lauvaas

Maria Lauvås Nilsen-Ill

Del 6.

HJERTER

Mitt hjerte henger sammen

Med resten,

Som en reol henger sammen

Og er oppreist for å bære

Og vise seg frem

Mitt ansikt har et hjerte som lever

Og stråler imot deg

Som en hånd som vil deg vel.

Jeg beveger meg i landskapet

Og har hjertet som motor og drivkraft.

Men kjærligheten gjør meg sterk,

Og jeg kan høre og se,

Kjenne, føle og smake.

Men ikke alle tenker med hjertet,

Som gir varme til kroppen

Og setter grenser for liv og død.

BØLGER

Jeg lytter etter bølgenes slag, lytter etter vinden

Som reiser over hustaket og blir borte

Som en sekk i elven, som en flaggermus

Når det blir lyst, og alt er som før.

Bølgene uler, og gir seg til kjenne en stund

I grålysningen. Jeg holder meg fast i et tre

Med dype røtter, og kjenner ansvar for hus og hjem.

Alle trenger holdepunkter i livet.

Det er musikk i bølgene som leker i landskapet.

Og trær og busker danser i takt med vinden,

Som setter spor i strandbeltet og åpner døren

For nye bølger som skurer fjellet.

Havet har uforklarlige rom som åpner og lukker

Sine gap, og kommer imot oss som ulver.

Jeg ventet fred, og vandret i naturens grønne åker.

Men om natten tok bølgene huset mitt. 

FORTELL

Fortell meg veien. Jeg åpner en dør.

Velkommen. Og takk for i aften.

Videre reiser en hær av folk.

Og noen kommer aldri tilbake.

Fortell meg veien bak alle fjell.

Der setter jeg foten ved sengetid,

Ser opp mot himmelen. Solen er rød.

I morgen skal noen bli glade.

Vi gleder hverandre, og møtes igjen.

Her reiser en strøm av drømmer.

Alle har noe å fortelle en venn.

Kjærligheten gir styrke som bærer.

Fortell meg om de hellige skatter.

Fortell om språket. Lær meg din vei.

Snart renner tiden i sand – med meg.

Og vi som har ingen å miste.

SNAKK

Jeg snakker, og hører fugene

Som nekter å fly.

De kommer med sitt nebb

Og innynder seg.

Jeg gir dem litt frø tilbake.

Jeg takker for alle som favner i dag,

Og gir av sitt hjerte.

Da lever vi i samme båt

Og skjønner at kjærligheten er et språk

Der alle kan spise seg mette.

Snakk til meg om freden som varer,

Om Israel, som velsigner verden.

Snakk om ørken som blir forvandlet

Og de atspredte som kommer tilbake.

Jeg ser en sky av engler.


ROM

Ledige rom i kjeller og loft.

Bare kom.

Ledige madrasser. Alt er som før.

Badet er vasket.

En udødelig sjel har vært innom i kveld.

Alle kan komme, og få seg mat.

Et eple, en prat før de sovner

Ledige rom. Det koster å bo.

Det koster å tro i Afrika.

I vår verden griper noen til vold.

Det går som det går med de rike.

Jeg dekker meg til, og reiser min vei.

Over grensen kan jeg trygt få sove.

I dag må vi hviske om det som er rett.

Noen kan høre vår tale.

Jeg elsker, og ærer de gamle, de små.

Ordet skal lyse for alle.

LYS

Det skinner fra gatelyktene,

Stjerner, sol og måne.

Det skinner fra tusen ansikter

I Jerusalems gater.

Det er Løvhyttefest.

Det skinner fra jublende folk.

De kommer i flokk for å gi noe tilbake.

Og lyset skal følge den som tror.

Vårt liv er lys gjennom tiden.

La verden få se at vi lever.

Lys skaper glede. Vi synger

Til hele byen lyser.

Vi lyser fordi vi elsker Skaperen.

Alle mennesker skal se en åpen dør.

Det er vanskelig å forstå,

Men en dag blir porten lukket igjen.

GRAVE

Vi graver dypt, beveger oss,

Er flyktninger i vårt eget land.

Vi teller på knappene, og tiden går.

- Hva kan vi bidra med?

Når ingen hører, må vi få lov

Å være alene,

Kjenne smaken av ensomhet.

I dette landet graver vi oss ned

I bekymringer og minner.

Vi kan se frem, og kjenne på tyngden.

Vi er blitt flere, og distansen minker

Mellom kontinentene.

Vi graver etter rikdom

Før vårt innerste blir åpenbart.

Det gjelder å gi.

LAUV

Bladets nervetråder

Får oss til å tenke på blodet som flyter,

Vinden som risler i greinene,

Elven som finner veien til havet.

Øye ser, og vi hører klokkene i tårnet.

Det er snart jul, og lauvet fyker med vinden.

Jeg hører sus av regn, og kjenner

Ingen jeg kan gå til.

Alene langs veien, over fjellet

Er jeg en flyktning. Noen nevner navnet mitt,

Og jeg våkner ved grensen.

Her får jeg fred.

Lauvet er som et barn som løfter seg,

Og reiser i ukjent landskap.

Jeg oppsøker kilden til fossen som stuper,

Og finner en skatt for livet.


TAKK

Jeg hilser hukommelsen.

Folk tenker ikke så mye hva de skal takke for.

Vi har mat og klær, slekt og venner.

Utover dette, kommer jobb.

Jeg hilser hukommelsen.

At jeg kan følge min egen vei gjennom livet,

Og har evnen å se, lytte og føle,

Det gjør meg sterk og glad.

Takk for hver dag, hvert smil, hver tåre.

Jeg holder et barn i armen,

Og reiser opp de som faller på veien.

Hver pust er en takk til Gud.

STILLE

Stille går dagen.

Jeg dreier på hodet

Og ser jorden i et speil.

Vannet som kommer med elven

Som danser mot havet.

Stille lukker vi døren

Og tømmer vårt hjerte til venner.

Vår glød blir til en flamme

Når vi møter den vi elsker mer enn alt.

Stille tenker vi og planlegger.

Lyset kommer til sin tid,

Og vi må takke for dagen i dag.

Stillheten gir nye krefter til sjelen.

Dans med meg til verdens ende.

Jeg ser lys i den blå horisonten.

Engler banker på døren og hvisker:

Jeg gir deg et nytt navn: - Du er min. 


NESTEN

Nesten voldtatt i utkanten av Rom,

Frarobbet alt,

Og er hjelpeløs nede på bakken.

Observer meg, se meg i lyset,

Og tro at jeg snakker sant.

Jeg har feber og trenger et rom.

I Blåberget roper ravnen.

Og jeg går fri over de øde marker

Til jeg kommer i synsfeltet av noen.

Nesten alene, og likevel midt i gryta.

Oslo dirrer av varme og hat.

De vedtar å boikotte Israel - før jul.

AVIS

Nyhetene plager meg.

Figuren på framsiden har levd,

Og mange ord er skrevet om den saken.

Spor i snøen og en våken nabo kan berette.

Men krigen er slutt, og døren står åpen

Til et glass vann og en avis.

Du kan koble deg på, og høre nyhetene

Hvor du er i verden. Språket kan konverteres,

Og du hører snart din egen stemme.

Bildene settes sammen, og noen finner hverandre

Før snøen raser av fjellet, og alt stopper.

Østlandet svømmer over. Og det står skrevet -

At dagen i morgen kjenner ingen.

Ring meg når vi går under. Tipsetelefon, notat

Og nyheter sorteres og lagres.

Vi trenger å vite om tsunamien når land,

Og hvor vi kan sove i natt.


ORD, BILDER

Ord forsvinner

Og bilder åpner sin munn.

Jeg hører spor av en stemme

I tepper og laken.

Broderier av gull blir til en vev

Av det språket jeg kjenner.

Sangen forsvinner i solen som skinner.

De unge, de eldre, kan ikke åpne sin munn.

De har nok med seg selv å forstå,

Eller kjenne iveren etter å se

Og høre den onde latter.

Jeg legger meg ned for å sove en kveld.

Da skriver en flyktning i boken,

At vi må bøye oss.

Ordene kler oss til daglig.

Vi oversvømmes av bilder og ord

Som reiser i vinden og seiler på havet.

Hvor kommer de fra? Hvem hører de til?

Jeg fanger et ord, og hvisker til deg.

Ansiktet stråler fra hjertet:
Jeg kommer igjen.

GJENNOMSIKTIG

Alt er så gjennomsiktig. Folk blir fjernlyst.

Om de er rene, sannferdige,

Kan de kle seg, og leve.

Fuglene skriker. De skriver i sanden.

Vi lukker døren, og vet ikke hva som vil skje.

Den kinesiske drømmen, at alle er like

Når klærne er like, blir virkelighet i den synlige verden.

Men troen kan ingen ta fra oss.

Fra tårnet kan noen se oss i kveld.

Hva vi spiser og drikker, har jo en mening.

Vi tenker på frost, og døden kaller.

Når sjelen åpner sitt hjerte, kan alle se

Åringer i fjellet, lyset som bærer den minste i armen.

Vår ånd er i rommet. Vi fødes på nytt, og lever