DIKTE
Jeg kan ikke dikte hvite roser,
Eller natt og måne.
Rådyrøyne ser meg kanskje,
Eller jeg er svak?
Å dikte noe som vekker liv,
Er umulig under stjernene.
Jeg bærer på en skulder
Og et ufødt dikt.
Hvite roser kan dikte seg selv
Inn i stuer og tempel.
Men jeg er bare et frø,
Og trenger hjelp til å spire.
Å dikte et maleri til en svale
Som kommer igjen og igjen,
Det er stor kunst.
Jeg kan ikke fly,
Men beveger meg i landskapet,
Og ser bilder av fire små.
Og de er hjelpeløse.
HØST
Å sette sammen bokstaver til ord,
Er som å høste gull i en åker.
Ord forviller seg i vinden,
Og er som engler.
Høsten kommer imot oss
Med alle sine gaver.
Og vi bukker og neier som barn
Som har lært å takke.
Ordene gjør oss vakre, og speiler vårt liv.
Vi planter ord i hagen,
Så vi har noe å dele med andre.
Og i åkeren går vi fra ord til ord
Med et ydmykt hjerte,
Og takker for alt.
Sigve Lauvaas
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar