ORD I ENSOMME ROM - s8-10 (Bok 5/12) *S.Lauvaas

                                                                              M. Skjelbred - Maleri

NATT

Stillhetens natt

Er isnende stum,

Og alle mine drømmer

Blir holdt tilbake

Mens du ser meg svinne hen

I nattens mørke rom.

Når vi mister noe kjært,

Lærer vi å elske.

Sterkere enn lidelsen

Er dine favntak en slik natt.

Og selv om jordlivet dør

Er livet blitt til lys,

Visshet og lykke.

Den vi elsket skal vi se igjen

I skapende musikk

Under stjernetak.

Som en lilje skal hun bli brud,

Og den som sovner inn

Skal våkne til nye åndedrag,

Og leve evig.

I glansen fra det høye rom,

Skal nattefrosten tine.

Og solen blir en gyllen ring

Med engler på hver side,

Som bærer oss til himmelsal

Med hvite kjoler,

Og lys på hver en fing.

SOLEN

Solen gjemmer seg i huden vår

Og varmer oss med sine brede vinger.

Og hvelvingen blir lys

Med trær og lyng og strå

En solvarm sommerdag med fuglekvitter.

Solen kler oss med sin gode kropp

Og holder oss som stjerner høyt i været,

Og svinger oss til dans og spill og hopp,

Og velsigner oss med himmelgull til ære.

NATTEN

Natten har strømper på,

Og vandrer rundt fra hus til hus.

Med blanke øyner

Ser den alt som foregår,

Og puster lettet ut når solen kommer.

Et rådyr går i skråningen

Og beiter som en hare.

Den ser litt opp, og lytter kvikt,

Med sanser som en nattergal

Som vokter sine kjære.

Natten står med en fot på begge sider:

En fot her, og en fot i det blå.

Den styrter mellom fjell og vidder

Og tørker gull, og meier sol på strå.

I natten er mørket dypt

Som en ufødt morgen

Før lyset tryller mørket vekk.

Og natten synger gravskrift for en svale,

Og månen henger fast

I sirkelen med gule og hvite nebb.

NØKKEL

I natten blir huden lys

Av stjerner og måne,

Og kofferten er lukket tett.

Jeg har kledd meg

Og skal reise til et nytt land.

Med nøkkelen vil jeg åpne porten,

Og lukke den for siste gang.

Jeg ser hjemmet i det fjerne

Med lys i staken. - Det skal brenne ut.

Natten sier, legg deg, du må sove.

Men jeg må hjem i kveld, før sola snur.

Nøkkelen er selve livet.

Jeg lyser veien hjem, om det er natt.

Regnet kommer, skyer, vind, og verre:

Stormen over Nordsjøen og Kattegat.

ANNERLEDES

Kanskje er du annerledes?
Nedsunket i deg selv, tålmodig,

Nesten uten ord.

Men, det er du som ser lengst,

Som forstår verden.

Du lytter etter dypet i folkesjelen.

Du hører ropet fra fuglene

Og kjenner vær og tid.

Du er i slekt med naturen, helt synlig,

Og allikevel en vingeklippet fugl.

Når du drar bort, er verden fattig,

Som et gammelt skip

Til opphugging.

Du er nok annerledes, men unik,

Med et tårn som ser alt.

Du er midtpunktet fra fødselen

Med et kongelig navn.

Dine ord er å tjene i stillhet,

Og være diakon for de tause i landet

Før ragnarok.

Å VÆRE

Å være, uten å gjøre,

Fører til taushet. Armene blir sløve

Og stemmen mister sin kraft.

Å være åpner for livet

Med tusen ord på geledd

Som lyser opp veien.

Du våkner med solsang hver morgen,

Selv når skyene reiser

Over den nakne, blå prærien.

Å være, fører til drømmer og syner

Med fykende ord i vinden.

Og bildene blir dine venner.

Sigve Lauvaas