KOM
Kom med dine spørsmål
Til denne kvalfylte jord.
Kom til mine rom med lys og varme,
Og lesk min tunge med vann.
Kom til vinduet,
Og se de som passerer forbi
Med jernskodd hæl.
Kom til min trappeoppgang,
Og la oss fly høyt før kvelden.
De kommer kanskje i natt?
Kom til mitt hjerte med ord
Jeg lengter å høre.
Kom til mine lepper, og bær meg
Som en engel i evighet.
KLE ROMMET
Jeg kler rommet med aviser,
Og leser overskrifter.
Alt som har skjedd er historie.
Jeg kler rommet med bilder
På veien til Amerika.
Mest alt er hav, og atter hav.
En gang vil jeg kle rommet med lamper
Som skinner i mørket,
Og innby venner til å lese mer.
Jeg venter med å kle rommet med navn.
Men det er et viktig mål
Å finne navn som kan inspirere
Til en høyere kledning,
Tilpasset alle folk.
Å kle rommet med kjærlighet,
Gjør rommet til et lunt sted å være.
Her kan en lytte til ordet
Og snakke med engler.
MANGE ROM
Menneskene må innom mange rom på sin reise
Fra havet til fjellet, fra fjellet til en stjerne.
Og den stjernen vi lander på
Skal aldri slokne.
Lyset skal skinne over oss, og holde oss våkne,
Så vi kan studere ordene fra dag til dag.
Mange rom er fyrtårn i verden.
Her sitter små og store og pakker inn julepresanger
Til en søster eller en bror.
Rom blekner ved siden av et menneske.
Rom er bare et skall, en adresse, et sted i naturen
Hvor vi kan så og plante, og til sist høste.
Vi tar lyset med fra rom til rom.
Vårt ansikt lyser inn i verden,
Så vi kan se veien, og følge de oppmerkede stier.
Menneskene må gå langt for å komme til målet,
Til Det aller helligste, hvor vi skal samles,
Veies og måles, før klokkene ringer til fest.
MENNESKER
Er vi en lekende stjerne,
Eller en antenne
Som fanger lydbølger og signaler
Fra fremmede land og riker?
- Da må vi se, og lytte.
Er vi en tone i rommet
Som nynner vakkert som en engel
Og dufter som en fiol?
Eller er vi en klode som ruller
Og skaper seg om til en stjerne
Før natten kommer?
- Da må vi kle oss i ull.
Vinden leker med oss, og driver oss
Fra rom til rom, fra livbåt til livbåt,
Til vi er framme i trygt farvann
Og kan stå oppreist.
FROST
Frosten tærer mine bein.
Alt jeg har, er frosset inn i veggen.
Skriften viser hvem jeg er.
Ordene stivner, leppene er harde
Som gammel ved.
Mitt hjerte slår langsomt.
Jeg prøver å gå noen skritt
For å holde meg varm,
Men frosten drar meg tilbake.
Lenket til frosten, bærer jeg min egen tyngde,
Og søker ly for natten.
Jeg ser veien hjem i blinde.
Som et fjell bærer seg selv
Med vinterdrakten på, og holder frosten ute,
Vil jeg kle meg med kjærlighet
For en ny vinter.
REGNDRÅPER
Maleren drar penselen i et buespenn,
Og fester regndråper i luften
Som små usynlige verdener
Med sollys på lette vinger.
Fjærlette skyer driver over trær og fjell,
Og regndråpene er stille
I sitt hemmelige skall.
Det er ikke tid for en regnskyll nå.
Maleren tar himmelen med i sine farger,
Og solregnet glitrer over hustakene,
Mens havet presser bølgene mot land.
Vårt liv er bare en dråpe i havet.
Som mennesker har brospenn til hverandre,
Har dråpene kontakt med oss,
Som en kilde til liv for alle
Som hungrer og tørster etter hellig brød.
Sigve Lauvaas
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar