ORD I ENSOMME ROM - s17-22 (Bok 5/12) *S.Lauvaas

FJELLHEIMEN

Fjellheimen er en verden for seg

Med egne grenser og lover,

Der isbreen finner sin plass

Og fjellreven har sitt hi.

Over de høye topper

Puster breen,

Og beveger seg imot oss

I takt med solen.

Med lange, breie fingrer griper den

I fjellet, og holder seg fast

Med en kjølig tunge.

Fjellheimen åpner seg mot våren,

Med festdrakt i vinden.

Tusenårig is renner i havet.

Fjellheimen er lys og mørk,

Og forteller sin historie med stil

Til alle som vil høre.

Kunstneren finner sin fjellprofil

Og maler fjellet i hornhinnen til tusen

På vei til Morgenstjernen.

LANDSKAP

Hvor du enn er i verden,

Er landskapet stort og mektig.

Men høyest rager de norske fjell.

Den som kan se årstidene

Speile seg i landskapet, vil våkne,

Og bli forelsket i formene, konturene.

Aldri så jeg et så blågrått hav,

Og en så allmektig fjellheim            

Som på Vestlandet, og i nord.

Gud hjelpe den som får se dybden i livet.

Den kan ikke leve lenge.

I landskapet er vi lyng og strå.

GLEDE

Glede over å være aleine

Med vinteren og våren,

Og kjenne sommervarmen,

Og høsten i halvsøvne.

Glede over å bøye seg over ditt ansikt

Og kysse din munn,

Og lete etter ord som gir varme

Fra det indre, hellige rom.

Jeg er glad for at du er min venn

Og at jeg kan få være din.

Du er som en verden med glede,

Som gir meg varme og lys.

Opphøyd er du av alle,

Min klare morgenstjerne.

Du er min trøst i sorgen,

Min styrker fra dag til dag.

Jeg hører dine føtter på jorden,

Og klamrer meg fast til deg.

Se, jeg er en ensom svale,

Og du er min klippegrunn.

FUGL

Fuglen flyr og stuper,

Og flyter i bølger av luft.

Dine vingespenn strekker seg ut

Som rolige hender, og vinker

Over blå horisont.

Du svømmer som en svane

Og strekker din hvite hals.

Du stiger og synker på jorden

Som ørnen over høye fjell,

Og er mitt soløye, nå, i kveld.

Fuglen gir meg mot og styrke

Og åpner min hjertedør.

Kom til mitt hus, og se meg

Før fuglene drar mot sør.

ET HJERTE

Bestemor strikker sokker

Til barn og barnebarn.

Så står hun i vinduet og titter

Etter nye spor.

Bestemor har et stort hjerte,

Og elsker å gi.

Hun strikker sokker til alle,

Til en hvit og hellig jul.

Hun fyller korgen med sokker,

Røde, brune og grå.

Hun elsker å gi til barna

Visdom, og varme ord.

BÅL

Bålet brenner ord,

Og menneskene bølger i speilet

Fra land til land.

Havet roper og jager,

Og menneskene finner sin redning.

Det brenner under føttene våre,

Men alt ondt skal fly.

Vi lengter å se en himmel

For de hjemløse,

Og en seng for de fattige på jord.

Bålet er selve symbolet,

At vi skal renses og lutres.

Føttene våre skal stige som lyset

Over gravsteiner og myr

Til livet igjen skal våkne og smile.

Speilet er våre ansikter,

Som ingen kan ta tilbake.

Vi er som engler en sommerdag

Og gir av oss selv,

Så verden kan se at vi lever nå.

LANDSKAP

Utenfor mitt ansikt

Er landskapet – med sine særegne former

Som er vanskelige å måle,

Men de er der som en mystisk gave.

Landskapet er i bevegelse,

Og kjennetegnes ved lyd og lys

Som en konsertsal for menneskene.

Våre øyner er små størrelser,

Mens landskapet har lange buer og høye tårn,

Hvor snøen legger seg et helt liv,

Til den renner i havet.

ET HUS

Vi snakker om å eie et hus,

Om trikkeskinner og fortau,

Gravemaskiner og rekkverk.

Vi snakker om å bo langt borte,

Eller tett ved et busstopp.

Et hus kan være som en morgen

Med lys fra alle sider,

Eller et mørkt kjellerrom.

Å eige et hus, har fordeler og ulemper,

Knyttet til lån og renovasjon,

Utgifter og inntekter.

Alle snakker om mitt hus,

Som en åpen dør, en åpen kirke

For pilegrimer som går forbi.

Et hus skal være varmt og godt,

Med nøkkel i døren, som forteller om

Fred i landet, og omsorg.

Mitt hus skal være opplyst av solgull

Og stjerner fra blå himmel,

Med engler til nattevakt.

ORD

Kraften i ham

Har i seg det som ikke kan sies med ord.

Lyset og lengselen ligger i bønnen

Fra det uskrevne.

Jeg lytter til helbredelsens gaver,

Og er stum av beundring.

Om jeg er frukten av ham som gav livet,

Kan vi lese i tykke bøker.

Kraften i ham skaper tørst

Og fylde til livet.

Og ordet er lyset på alteret

Og i tempelskipet.

SANNHETEN

Sannhetens lys er en hemmelighet

For dem som ikke kan se.

De døve kan ikke høre ordet

Før hjertet blir åpnet.

Alene leter vi etter det sanne lyset

Og streifer i ørken og tundra

Dag og natt.

Vi leter etter juvelen,

Og kjenner glansen fra de vise menn.

Sannheten kan gi oss en ny fødsel

Og åpne vår munn

For et hellig måltid.

Sannheten er vår styrke.

ORD

Hvem finner nøkkelen til frihetsdagen,

Og er våken til sang og dans?

Hvem er den stumme tjener som ikke ser

Lyset fra hans føtter

Og kjenner lengsel i hans ord?

Det er navnet som er skrevet i gull.

JEG KAN SE

I det dypeste dyp

Er drømmer, sanger og lys,

Og en helligdom.

Mine hender når ikke dit,

Men jeg kan se

Myriader av engler.

Jeg kan se Skaperens helligdom,

Og evige rom,

Og en visning for alle døde

Som står opp igjen.

MORGEN

Hver morgen har mange bruer,

Og nøkler, og tomme rom.

Hver stjerne har lys til å lyse

Inn i vår mørke verden.

Det finnes bruer i nettverk

Over en grønn planet.

Over vår hus og hytte

Går strenger av kjærlighet.

Hver dag er mitt hjerte i lyset.

Jeg elsker hver strålebunt.

Jeg elsker den gullkledde morgen

Med sol over land og folk.

Bruer fra menneskebarnet

Til Gud i sin høye sal,

Gjør livet til en frodig hage

Med visdom, og hellig frukt.

STI

Der er en sti for alle over fjellet

Den siste kveld.

Der er en sti for alle i livet.

Og vinden tar oss med som seilduk

Til en hellig planet.