ORD I ENSOMME ROM - s31-33 (Bok 5/12) *S.Lauvaas

HAVET

Havet har sine rammer,

Og menneskene har rammer.

Alle må ha noe å støtte seg til.

Ingen klarer seg helt alene.

Havet er avhengig av regnet,

Og menneskene er avhengige av havet.

Alt er pent tiltenkt, og tilpasset,

Etter rette mål.

Men rammene blir brutt av de fleste

Som har sitt øye klart.

Menneskene speiler seg i hverandre,

Og havet slamrer mot fjellveggen.

Havets rom er mettet.

Havet dormer og gynger.

Menneskene har et vindu i havet

Som forteller om nederlag og fangst.

Havet gir, og havet tar med åpne armer.

Og den som blir igjen må lukke døren,

For rammene er hvisket ut,

Og vi må fly i hast mot en ny planet.

SKYER

Skyene flykter langsomt

Og legger seg flate på taket.

Nattens vev er en grå masse

Som tørker inn ved soleglad.

Uten menneskenes fingrer

Kunne vi bare telle tre høns.

Skyene kommer inn overalt

Og gjør oss husville.

Skyene legger seg over fjellet.

Som en katt ved peisen.

Men hva skal skyene tjene til,

Uten oss?

BØKER

Bøker blir knust,

Som gamle hus, og fjell.

Og langsomt blir ordene til asfalt

For veidekke og operabygget.

Det er en forbrytelse å komme med spørsmål.

Alt er som det skal i regjeringspalasset

Og i Det deichmanske bibliotek.

Bøker blir betraktet som nakne bilder,

Mens jeg betrakter dem etter innhold

Og udødelige ord.

LAMPE

Jeg tilegner deg min lampe.
Jeg har sett mye fortrolig med den,

Og jeg elsker å male nye landskap.

Jeg holder lyset som det største på jorden,

Og deretter menneskene.

Lyset tok imot menneskene

Og gav dem en drøm.

Med lampen kan jeg begynne å leve,

Og reise mellom høye fjell.

Jeg skal søke etter veien,

Og be om tilgivelse tusen ganger.

Jeg tilegner deg alt.

Det ubeskrivelige lyset skal du få

Til odel og eige, for du er min bror,

Og jeg vil se deg med løftet hode.

REIS

Reis gjennom livet med barmhjertighet.

Reis for å gjenvinne tilliten til de folkevalgte,

Som har sådd korn på steingrunn.

Reis til et annet lys bak speilet,

Og opplys dine barn, før det er for seint,

At uten ordet, blir vi til saltstøtter.

ANSIKT

Utenfor ditt ansikt er landskapet

Med store buer.

Og langs alle buer beveger menneskene seg

Til jordens ende.

Vinden presser våre tynne ben så vi vakler

Som blikkskarp og løse gjenstander.

Vi kjenner lyden som driver oss

Til fornedrelse.

Men, vi skal stå rake i vinden, med fast blikk

Mot en evig stjerne.

Vårt ansikt skal ikke gi etter for stormen

Som herjer landskapet.

Vårt ansikt skal lyse mildt, som julenatten.

Og vi skal vandre på stien

Til de fordrevne barn av Israels hus,

Og dele mat og seng til evig tid.

BRØNN

Å være villig til å se,

Hjelper oss fremover på veien.

Med visdommens nøkkel kan vi åpne døren

Til helligdommen.

Brønnens beger gir liv.

Med åndelig føde skapes en ny stemme.

Og jeg synger til ansiktet lyser.

Jeg tørster etter kjærlighet,

Og drikker av ordet, til jeg ser klart

Og kan vandre i et nytt landskap, uten grenser.

Her kan jeg gå inn og ut som en engel

Mellom rododendron og palmer.

Mitt liv har sett en oase.

Jeg skjelver når jeg ser profetene

Med himmelens gullbeger,

Og alle englene, og David.

Sigve Lauvaas