Powered By Blogger

onsdag 5. desember 2012

ORD I ENSOMME ROM - s11-14 (Bok 5/12) *S.Lauvaas



KOM

Kom, la oss gå fra menneskene,
Som har gift i sine hender,
Som plager og piner.
Kom, la oss forlate ondskapens jord,
Hvor engene er svarte av malurt,
Der blomster og trær visner
Før vinteren setter inn.

Kom med din myntskål, og tøm den i havet.
La oss gå foran på veien til Jerusalem,
Og la kveldsolen gylle vår fot.

Kom til hulene om kvelden,
Og la hvelvingen være vårt hjem.
Engelen passer oss for verden,
Som vil ødelegge vårt land
Og drepe våre barn.

Kom til den store festen i Israel,
Hvor høy og lav skal bli velsignet som Jakob,
Av Israels Gud.
Kom til byene, og fyll ørkenen med vellukt.
Kom til Tempelhøyden og Oljeberget,
Og det hellige templet med gullkrans
Fra de syv engler.
Kom til den tause forgård, og skap liv
Med Herrens ord.


ENGEL

Min engel er du.
Alltid vil du være med meg,
Og holde meg fast i dine armer.
Om dagen skal jeg hvile på dine skuldrer
Og kjenne din pust.
Om natten er du mitt hjem.
Du slipper lys inn i rommet
Og gjør ordene til visdom og glede.
Kom med dine armer
Og bygg en mur rundt meg,
Så verden ikke får bryte meg ned.
Og gi meg av ditt levende vann,
Så jeg ikke tørster.


ENSOM

Ordene dine
Kommer fra ensomme rom,
Og ustoppelig rir de over fjellet.

Ensom venter jeg hver eneste kveld
På ditt favntak.
Du vandrer i mørket,
Og kjenner landskapet ut og inn
Og vet hvor jeg bor.

Ordene dine kommer som en messe
Opp skipet i katedralen,
Med nonner og munker på begge sider.
Og til sist når ordene meg,
Og setter sine spor.


UT AV BILDE

Jeg vandrer med varsomme skritt
Ut av bilde, bort fra slekt og venner,
Til et uendelig rom, til en ny himmel
Med søvnløse netter.

Her er høyt under taket, og et speil til vegg
Hvor solen aldri går ned.
Og langt borte er en frukthage
Som er åpen for alle.

Ingen merker at jeg glir ut av rammene
Og ender i et annet hus,
Et hjem for farløse og utstøtte.

Til slutt finner jeg et nytt tilholdssted
På kanten av Niagara,
Hvor vannflommen trekker meg
Til det uendelige,
Som den førstefødte i gammel strikk.
  

TID

Alle har sin tid.
En tid for juni, en for juli, og en for august.
Tiden syr menneskene sammen til et teppe.
Og måner og år blir broderi.

Lauvskogen og granskogen har sin tid,
Og fjellene har sin.
Tiden bølger imot oss.
Tiden lyser og forkynner ordet.

Jeg har tiden som et skjold.
Ingen kan gå ifra tiden.
Den er vår redning og vår bror.
Så lenge menneskene lever,
Har vi en tid hver for oss.

Tiden er som et teppe vi ruller sammen.
Og når der ikke er mer tid igjen,
Må vi finne oss et nytt rom
I lauvskogen, i granskogen, eller på fjellet.


VINTER

Kulde over middels for årstiden.
Flere kjerrelass på flyttefot.
Forfalne hus står igjen.
Granene summer i landskapet
Som en gammel elv.

Vinden tørker gras og strå, og legger seg
Som et teppe over hele jorden,
Og hyler i mørke vinternetter.

Snøen laver ned, og fløytetoner stiger.
Tusen lepper synger i skogen,
Hvor de har funnet ly for natten.
Vinteren taler på mange språk.
Kulden er som et hvitt laken
Som vil skjule våre spor.

  
ANSIKT

Hennes vakre ansikt og oppriktige hjerte
Roper til meg,
Og hun hviler hos meg.

Hun nøler ikke med å komme,
Og jeg har ingenting å frykte.
Det er en brennende lengsel som jager i kroppen
Og får henne til å se mitt gode ansikt.

Hun skal bli i mitt rom, og være en lykke for min fot,
For tiden som renner langsomt
Mot en lys horisont.

Hun er et gyllent bud
Som var forutbestemt til å komme inn i sirkelen
Med kraft og vellyst, med et helt hjerte.

Hennes ansikt lyser av varme
Og velluktene salver.
Og hennes øyner stråler som diamanter imot meg
Og følger meg som en hellig sol.

Hånden hennes er porten til hotellrommet,
Hvor festen aldri skal tie.
Og jeg kysser hennes lange hår
Som flommer over meg
Som et teppe av ekte ull og kjærlighet.


VARME FØTTER

Hennes varme føtter kom langt borte fra
Med gull og edle steiner.
Hun hadde to hvite kurver med honning,
Og hilste med et ydmykt hjerte,
Med glans fra dypet.

Hennes flyktige føtter fant hvile,
Og hennes drømmende hode kunne se
Syrinbusker i hagen, og moden frukt.
Hennes munn var som et beger melk,
Og øynene funklet som stjerner.
Hun er min dyreste skatt. 

Sigve Lauvaas

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar