ROM LEDIG NÅ poesi 3-2017 Del 1 *Sigve Lauvaas

Romsdalshorn-Ill.

ROM

LEDIG

NÅ

POESI 2017

NR – IV

Sigve Lauvaas

Nobel Forlag

 Del 1.

GYLNE ÅR

Mine gylne år er nå forbi.

Jeg koser meg med brusen fra i går,

Og står ved tempelporten med min bønn:

Tal Gud. Gi trøst til alle små

Som rusler rundt og fryser nå

I denne hvite vintersol, med månering.

Velsign hvert barn, hver spurv på jord

Som leter etter mat i kveld,

Og gi dem alt de trenger til.

Strø gylne bær fra himmelhav,

Strø gull og sølv,

Så barn og voksne våkner opp

Og ser at livets ord er ånd

Og kraft til evig liv.

Snart kommer Jesus Krist igjen.

Og henter sine hjem til seg

Det lyser fra en himmelsky.

Hans navn er kjent som konge,

Under, veldig Gud, - venn og bror.

Jeg drømmer visst? Jeg ser en hånd.

Den favner alle barn på jord

Med kjærlighet.

VINGER

Det senker seg vinger over hele jorden.

En dag er jorden døpt i månemelk.

Og sammen skal vi drikke som barn,

Og vokse - til vi når like opp i himmelen.

Vi kommer fra et øde sted med søle og blikktak.

Vi søker et fedreland, og venter ved porten.

Vi er som fugleansikter, og venter med nebbet

Til festen er over, – og vi kan spise oss mette.

INGEN

Det fins ingen for meg. Alene går jeg ut,

Og alene kommer jeg sent om kvelden.

Bare stjernene vet alt.

Dag og natt er jeg alene med mine tanker.

Ord kan ikke gi meg ro. Jeg kjenner ingen.

Uten ditt ansikt er jeg en skygge, lauv i vind.

SKRIVE

Jeg nøler med å skrive.

Men det er mitt beste valg.

Strenger av ord vibrerer og kaller.

Jeg nynner og vender blikket mot nord.

Det lyser i himmelens tempel,

Og jeg er din bror.

Jeg skriver mitt navn i det stille,

Og kjenner at tiden rusler og går.

Det blir ingen høst, og ingen vår

Uten kjærlighet.

ORD

Ordene har ansikt, som små barn.

Alle jeg møter i byen, på trikken,

Har et ansikt å dele

Mens klokkene i tårnet tikker

Og forteller om avstand og nærhet.

Ordene gir oss tanker som spres med vinden

I ustanselig strøm - fra pol til pol.

Jeg må skrive en setning, og gi til kjenne  

Hva jeg føler i dag og i morgen -

For skriftspråket som danser i vei som lyspunkt.

Her er rom for alle. Og døren er åpen 

For de som trenger å hvile kropp og sjel.

Jeg spenner min bue, og møter en uteligger i mørket.

Kanskje vi skal dele noen ord, og bli venner

Før vinterstormen knebler veier og torg.

Hvor kommer du fra? Ordene er i din munn

Som en kriblende streng, en pust, et ekko fra fjellet

Som våkner når lyset skinner, og hud møter hud  

På vei til de tapte stjerner. - I det usynlige møte

Er de hellige engler. De synger om fred på jord.

MIN BROR

Min bror er stor.

Og alle vet at han kan se

Imellom fingrene på folk.

Min bror har visdom, og en bekk

Av kunnskapsord og kjærlighet

Til alle som vil ta imot.

Min bror er stille vann, en elv

Som fosser ned fra fjellets rygg.

Og hendene er rene.

Hans hjerte stråler fra sjel og sinn,

Og kimer håp til folk.

Min bror har nøkkelen til Gud.

MIN SØSTER

Min søster heter Liv og Vår.

Og kommer først når snøen går.

Hun sitter i sitt dvale der

Og venter til et under skjer.

Hun strekker ut sin nakne arm,

Så den blir varm, og lauvet gror.

Det er en stor og vakker dag

Når solen kysser blomst og barn.

Og det er sommer her.

JEG SKRIVER

Jeg skriver på kryss og tvers etter deg,

Og topper snart nitti fjell.

Jeg leter i skog og lyng etter deg,

Og søker ditt ansikt dag og natt.

Jeg skriver ditt navn, og bøyer meg dypt

For ordet som åpner en himmelvei -

For alle som velger kjærlighet

Og velsigner Jerusalem.

UNG

Da du var ung

Gikk en rev i hagen.

Og månen vandret over tak og sti.

Greinene klirret i vind om dagen.

Om natten vandret en fremmed gjest.

Du ser nå klart hva som er i vente.

Og stjerner blinker gull over deg.

Når ungdommen våkner - og får seg en make,

Da blir det dans og spill,

Og etterpå kommer de håpefulle.

Ja, livet ringer hele tiden.

Ung og vakker som skogens dronning.

Drømmene er som i hundre år.

Kraften i fossen stuper i natten.

Ungdommen rir på måneskyer.

Mild er stemmen som lokker barnet.

Sov, lille engel, snart er det vår.

BÅT

Jeg hadde en båt

Som ble borte på havet.

Jeg hadde et anker som gav lykke i livet.

Men prinsessen jeg søkte var ikke mer.

Da tente engelen lys i natten.

Og jeg så et hvitmalt hus i fjæra.

Der fikk jeg sove, og hvile min syke kropp,

Der fikk jeg kjærlighet til det siste.

Velsign disse sjeler, som Noah en gang.

Velsign alle som var meg så nær.

Gi dem et brev, gi dem et ord - så de kan leve

Og føre båten i land før vinterstormen.