STEMMER I TIDEN Poesi 2017-6 Kp6 *Sigve Lauvaas

Jerusalem-Ill.

Kp6.

JEG LEVER

Jeg er syk i dag.

I morgen er jeg frisk.

I dag er jeg fattig og svak.

I morgen er jeg rik og sterk.

Med oppløftet hode vil jeg leve

Og kjenne glede og sorg.
Jeg vil knytte mitt sjal mot vinden

Og reise med håp og mot.

Jeg fyrer i kakkelovnen

Og holder meg varm og frisk.

Jeg passer mine blomster i hagen

Til vinteren stenger min vei.

Jeg lever ved kilden og smiler.

Hånden er åpen for Gud.

Jeg drikker mitt beger og hviler.

Jeg er virkelig gammel nå.

Håret gråner, leppene tørker inn.

Jeg var ung, men lærte å leve

Som søsken med far og mor.

Og himmelen grep meg siden.

Mitt navn er skrevet i gull.

KVINNE

Jeg stirrer på en kvinne

Som gjemmer sitt ansikt i dag.

Hun er ikke lenger vakker,

Men har et hjerte som lyser.

Hun stråler som solen, og dekker bord.

Fattige søsken, og andre får komme.

De fødes på ny av kjærlighet.

Hun er velsignet, en engel på jord.

EN HÅND

Hånden er naken

Og er åpen for kjærtegn.

Slik vandrer hun mellom oss

Til hun reiser som en flyttfugl.

Hun maler bilder i Afrika,

Og kommer tilbake til våren.

Hun har varme hender, og ser

En uendelig kø av smerte.

De kommer fra fjernt og nær

Og søker legedom.

Hun åpner hånden for alle

Og bøyer seg for Gud.

BARN

Et barn ble født.

Et barn ligger ved byporten

Og venter at noen skal komme inn.

Hun senker skuldrene

Og ser etter menneskene.

Hun hører det bruser i havet,

Og biter seg fast.

Revner i fjellet er holdepunkt,

Og en varde med lys,

Barnet har et ansikt som lyser

Og gir fred.

Et barn er en gjeter som viser vei.

Og alle som kjenner barnet

Vil så smake kjærlighet

Som en honningkake,

Som brød og vin.

ORD

Ordene reiser med meg.

Jeg flyr over alle fjell.

Bølgene drar meg mot månen,

Mot stjerner og sol og elv.

Jeg reiser med ord over havet,

Og fødes i frihet og fest.

Ordene håper på næring

Fra hjerter, lekfolk og prest.

Vi elsker hverandre her nede.

Ordene stuper mot meg.

Jeg vugger det nyfødte barnet

Og skaper et dikt på min vei.

STJERNER

Stjernene er ikke ute etter noen,

De lyser i nattens rom.

De bærer meg hjem fra fjellet

Og gyller mitt hus, min sti.

Vi er aldri alene.

Stjernene følger med.

De danser i ring på himmelhav

Og blinker som fyrlys til oss.

Med myke føtter tripper de rundt.

Det bølger i stjerner i natt.

Om kulden og vinteren setter inn,

Gir stjernene trøst og fred.

Stjernene applauderer alle små,

Og vugger oss stilt i søvn.

Vi drømmer om barnet i Betlehem

Og hører englesang.

JEG TROR

Jeg tror på undrene.

Jeg tenker på deg hver kveld,

Og faller til ro som et barn.

Jeg løfter boken,

Og elsker alle søsken på jord.

Jeg leser for englene,

Og blar i boken etter stadig mer.

Jeg ønsker lys over skriften,

En åpenbaring, en varm hånd

Som løfter meg

Og bærer meg gjennom alt.

I ditt lys er jeg våken.

I ditt lys kan jeg vandre i mørket

Og kjenne meg trygg.

Du er den fullkomne morgenstjerne,

En renning av Israel,

Opphøyet over alle mennesker.

Du er skaper og bror.

I ditt navn får jeg nye krefter

Og kan gå trappene

Til det aller helligste, til grensen

Som skiller mellom oss og Gud.

Å opphøye ditt navn smelter is.

Ditt ansikt lyser som solen

Og gir oss fred.

Du bevarer oss fra alt ondt.

Du omfavner oss som dine barn,

Og elsker oss.

Dine engler synger i kor

Og løfter navnet over alle navn

I gullskåler -

Like inn i himmelen.

Påske i Israel-Ill.

STEMMER I TIDEN Poesi 2017-6 Kp5 *Sigve Lauvaas

Israel-Ill.

Kp5

MØRKET

Mørk er skogen, mørk er natten.

Frosten herjer land og by.

Trær står sammen i en klynge

Som små barn i eventyr.

Mørk er skogen, lyset stuper.

Fjellet synger langt fra folk

Stormen uler. Havet drønner,

Før det blinker i et kors.

Det er mørkt i hus og hytter.

Kulden gir oss lønn for strev.

Snøen jager gjennom landet.

Barnet ber om kjærlighet.

Mørk er skogen mens vi venter.

Lyset er en morgensol.

Snart vil vårens klokker kime.

Blomster smiler over jord.

STJERNER

Himmelen er fylt av glitter.

Hver morgen hilser vi en skål.

Engler drikker melk i luften.

Barn og unge brenner bål.

Det er tid for glade sanger.

Lek og latter følger med,

Stjerner danser gjennom natten.

Vi er født til kjærlighet.

Finn hverandre, fyll ditt beger.

Drikk av vinen fra i fjor.

Frem i dagen skal vi alle.

Vi er barn av denne jord

DØREN

Du står utenfor en stengt dør.

Du ligger på dine knær.

Du kikker i nøklehullet, og tenker:

Kjære Gud som vet alt.

Gi meg en nøkkel, et ord.

Jeg har flakket omkring i verden

Og sett mennesker –

Både utenfor og innefor.

Mitt synsfelt er begrenset,

Men du ser alt. Du som er over alt,

Du som er døren. Gi meg en nøkkel

Så jeg kan leve i hundre år.

I LYSET

Jeg kommer ut av søvnen,

Ut av skallet, til morgenlys.

Jeg kjenner bildet på veggen

Av kongen, av Gud.

Jeg kommer i lyset

Med et ansikt som stråler,

Og varme hender.

Jeg kommer i vinden som jager,

Og møter deg ved døren.

Du er som et ekko fra paradis,

En fugl fra en annen tid.

Du er en blomst i lyset.

Du er et speil i mitt speil.

Jeg kom ut av mørket.
Jeg lengtet etter din kjærlighet.

Så fikk jeg kjenne nåde.

Du løftet meg, og bar meg

Over alle grenser, mot evighet. 

KLEDNING

Hus har kledning som folk og dyr.

Styrken ligger i veden.

Ære og høytid forlenger mitt liv.

Min kledning er som lauv på trærne.

Etter en tid er det høst og kaldt.

Jeg står naken igjen som fjellet.

Bølgene skyller min fot, min kropp.

Helt til issen løper bølger fra havet.

Båtens skrog synker som stein.

Når huset er modent brytes det ned.

Som vær og vind fortærer min sjel

Blir kledningen støv mot høsten.

STILLHET

I store byer er stillheten dyp

Som et verdenshav.

Jeg går i land på en øde øy

Og hører gresshopper, og tøffende lyd

Fra gamle fiskebåter.

Mitt hjerte slår. Det går mot dag,

Og fuglene skriker.

Det blåser opp, og bølgene slår.

Stillheten begraves i natten,

Når stjernene blinker.

Denne verdens larm er borte nå.

Jeg seiler på min egen sjø,

Og taler med meg selv om alt.

Jeg kvitrer av glede over sol og regn

Og speiler meg i lyset.

  

BEVEGELSE

Menneske er i bevegelse.

Mine røtter graver seg stadig dypere,

Og erobrer nytt land.

Vi etablerer oss på jorden,

Mens stjernene beveger seg,

Og stirrer på oss – som ville høns.

Vi er ikke alene, men jages

Av tidens krav og løfter. Fjellet skjelver

Og slår sprekker. Vi dør.

NAVN

Vi bor i vårt navn.

Vi har en sjel og en kropp.

Vår ånd løfter seg med årene

Som trær og gras.

Vi vekker evigheten tilbake.

I begynnelsen fikk vi et navn

Som et pass for reisen.

Vi levde i landflyktighet

Til vi steg i land, og slo røtter

Som vokser høyt mot stjerner.

Vårt navn skal lyse.

Som søyler og spir, som fjell

Og lanterner. Vi skal vi vinke

Til alle vi møter.

Vi er evigheten i et hellig navn.

  

VIND

Vinden blåser opp. Vind fra havet

Vasker fjellet, dalen, alt.

Vinden gløder i latter. Solen smiler.

Barn leker ved stranden.

Det er julekveld.

Jeg går ut og møter vinden

Som seiler over hustaket, slynger seg

Fra tre til tre i voldsom fart.

Jeg ser en kvinnekropp i dansekjole.

Det er vinden som leker gjemsel.

Og det er julekveld.

Jeg skritter over Kongens gate,

Og slår ring om Jerusalem.

Snart kommer prinsen fra Galilea

Og gir meg et navn.

Jeg er født inn i denne verden.

Hver kveld er en julekveld.

LYS

Kom frem i lyset.

Jeg vet ikke hvem du er.

Ditt ansikt lyser i grenselandet

Mellom tegn og drøm.

Du drikker min vin.

Ditt hjerte omgir meg.

Ditt lys er vakrere enn diamanter.

Denne verden er en blomstrende hage.

Det lyser fra alle vinduer.

Øyner lyser. Ditt ansikt følger meg

Med begjær og latter.

Du er en forunderlig sol.

TIDLØS

Den tidløse sang

Er sangen om fred for Jerusalem.

Syng for det utvalgte folket,

Og søsken i alle land

Som kjemper for ordet og lyset.

Den tidløse sang er om vennskap,

Sannhet og lykke på jord.

La alle vi kjenner få møte kjærlighet

Da klinger en bjelle.

Da våkner Gud.

SMIL

I dag kan du smile.

Din munn taler sannhet.

Dine øyne er vakre.

Ansiktet har linjer fra far og mor.

Dine lepper er blomster og smil.

Det stråler fra pannen, og håret

Bølger som en kornåker i morgensol.

Du er rik som en prinsesse.

Dine rynker vitner om tillit og håp.

Du er søt som kirkevin, og vakker

Som en himmelblomst.

Du vekker meg med ditt smil.

Den elskede er ikke langt borte.

Ta min hånd, kjære.

Du er alltid min edleste gave,

Min kjærlighet. Du er min øyensten.

Ditt smil holder meg i varm.

Du er kraften i blodet mitt.

Du er livet. 

ENGEL

En engel på himmelen.

Engelen kommer med et budskap

Om fred på jord.

La oss ikke krangle om engler.

Lysets engler er våre hjelpere

Som beskytter og bevarer oss

Fra alle farer.

En engel åpner boken og leser.

Vi må lytte etter englenes glade sang.

Det er julenatt,

Og vi trenger en bror, en venn

Som elsker oss.

KLODE

Kloden er rund.

Jorden buer til alle sider.

Jeg undrer meg over livet

Som ebber for hver dag.

Det faller til jorden som lauv.

Jeg tilber skaperen,

Og gleder meg over ordet

Som gjør livet verdt å leve.

Kloden fører meg rundt solen,

Rundt i verden,

Som snart går i oppløsning

Og smelter som is.

Jeg beveger meg på denne kloden

Som stjerne, et telt, en pust

Som lærer å gå.

Jeg undrer meg over englene

Som bærer oss gjennom alt.

LYTT

Lytt etter stemmer i natten.

Lytt etter en vislende lyd i hele verden.

Menneskene er i bevegelse.

De koker etter begjær.

Syng ved brønnen og ved havet.

Store dikt blir født av en årsak.

En ny begynnelse reiser sol og måne.

Menneskene raver rundt

Som dansende skip.

De angriper alteret, templet,

Og strør sand på de hellige kors.

Menneskene anklager hverandre

Og synger om en ny tid.

FIOLIN

Fiolinbyggeren har fått sitt arvesølv.

Strofer fra Keiserens lek,

Tar oss med til Italia.

Vesuv brenner i hundre år.

Høyt seiler skyene.

Noen er i landflyktighet, og blekner

Når solen går ned. Da hører jeg

Buens kraftige klang.

Fiolinen lever sitt eget liv.

Den forfengelige får alt.

Jeg elsker havet.

Avgrunnen er dyp og mørk.

Krigshandlingene tar slutt,

Og menneskene går i land med musikk

Og varme never.

Jeg lytter til brusen fra havet.

Og snart er alt forbi.

Jerusalem-Ill.

STEMMER I TIDEN Poesi 2017-6 Kp4 *Sigve Lauvaas

Høst-Ill.

Kp4.

JEG HILSER

Jeg hilser våren velkommen

Med varme og lys.

Jeg hilser livet som sprudler og ler

I skogen, og i hagen min.

Jeg hilser hver morgen velkommen

Med kjærlighet fra Gud.

Jeg hilser fred over jorden

Og fred over vandringen min.

Jeg ønsker med smilende hjerte

Hvert barn velkommen, hver blomst.

Alle som ber om nåde og fred,

Er velsignet av Gud i dag.

Jeg hilser vårvind velkommen

Og bølger som ruller mot strand.

Jeg hilser hver fugl, hver spire

Som løfter vårt fedreland.

BLOMST

Å våkne en morgen

Og se blomster i mange farger

Kranse vår jord… Det er et under.

Blomstene vokser – som jeg og du,

Til livet ebber ut.

Vi stirrer mot himmelen og drikker sol.

Vårt hjerte lever i kjærlighet

Til Gud, - som gir oss alt.

Livet er en gave.

Vi synger med i kor.

Velsignet alle blomster.

Velsignet far og mor.

ÅR SOM GÅR

Du skal ikke telle vintrer,

Men somrer med lys og liv.

Du skal se etter varme dager,

Og netter som løfter vårt hjerte

Mot himmelen.

Tell ikke snøfall og is, min venn.

Se etter grønne blad.

Se etter blomster i mark og li,

Og tenk på din skaper.

Våren og sommeren kjenner du vel.

Om høsten kommer mørket

Og griper tak i deg.

Selv om du er en vårblomst,

Har alle en tid.

Vi lever og dør som fugler, et tre.

Men Gud holder sin hånd over oss

Så lenge han vil

Tell ikke sykdom og plager,

Men år med vennskap og fred.

Tell gleden det er å våkne en morgen

Og kjenne at alt er vel.

Kroppen fungerer. Vi ser i speilet

Et bilde av Gud.

REGN OG SOL

Det drypper fra taket,

Det synger og danser i trær og kratt.

Blomstene rister i vinden.

Det drypper fra grein og gras.

Nå er det tid å hoppe i sky.

Våren har komt med litt regn.

Og solen skinner over fjellet i sør.

Hele verden smiler i dag.

Regn og sol er venner,

Og jeg og du.

GRENSER

Vi lever i grenselandet.

Vi er gjester på jord.

Midt mellom lys og mørke

Stiger en morgensol.

Våren har livskraft til alle

Som løfter sitt hode opp.

På himmelen vandrere en stjerne.

Guds øye, det følger oss.

Livspust kommer varlig

Og vekker hver spire, hvert frø.

Av ingenting skapte Gud verden.

Og ordet ble vin og brød.

BLOMST

Det spirer i blomsterbedet.

Påskeliljer stig fram.

Snøen glir bort i sola,

Og blomsten smiler og ler.

Det synger i fjell og vidder,

Og bøen er yr av lam.

Det breker av nye under

Som ser dagen for første gang.

Blomst i marka er kjærtegn.

Hver blomst er en øyensten.

Som barnet er blomsten en gave,

Gud gir oss av kjærlighet.

Liljer og prestekrage,

Hestehov og forglemmegei

Vokser i blomsterbedet

Gud skaper – på livets vei.

GRÅGÅS

Jeg våknet av grågåstrekket.

En plog av vinger mot sør.

Årvisst kommer de tilbake

Når tiden er moden for det.

I dag vil jeg vinke til alle

Som løfter sine vinger i plog.

En gråkald morgen mot høsten

Setter de kursen mot sør.

Til våren er flokken tilbake.

De hilser med en morgensang.

Jeg våkner og ser i glaset

Når grågåsa kommer igjen.

HØST

Det finnes en høst for alle,

Et liv med mørke og lys.

Det finnes skyer på veien,

Og frostnetter med gule blad.

Vi søker varme og sommer.

Men høsten kommer igjen.

På høyfjellet kryper snøen

Og vinden uler i li.

Bondens avling er høstet,

Og roen senker seg ned.

Trærne mister sin fine stas

Og vinker med nakne greiner.

Det finnes en høst for alle.

Mennesket må en gang dø.

Om solen skinner og lyser,

Er søvnen vår beste venn.

VINGER

Vinger i luften.

Barn rekker hendene ut.

Det svever en sverm av bier.

Gud, gi meg en honningskål.

Jeg hviler på dine vinger.

Hvert ord er en fugl, et frø.

Med vinden skal alt få vinger.

Vi møtes i det himmelblå.

SOL

Solen er aldri syk,

Den er aldri bortreist.

Solen holder liv i meg,

Og gir meg sitt brød.

Solen streifer mitt ansikt

Og reiser fra by til by.

Over alle land i verden

Finnes en morgensol.

Solen gir lykke i livet,

Som løses opp en dag.

Andre får smake solens frukt

Når vi møtes og tenner lys.

Solen er evig som ordet

Og hilser verden med sang.

Menneskebarnet får kjærlighet

Og levende vann.

Solen gir åkeren vinger.

Barnet skal spise seg mett.

Vi planter ord som skal vokse

Mot stjerner, mot himmelen.

FADER VÅR

Fader vår.

Ditt navn er dyrebart.

Vi tørr ikke sove, får ikke fred,

Uten å møte ditt ansikt.

Vi er barn av denne verden,

Og lytter etter stemmen din.

Fader vår er bønnen

Du lærte oss å be.

Om månen står stille,

Om solen er rød som blod.

Du er den samme for alle,

Og hjelper oss livet ut.

Den som ber, skal kjenne

Kraften i navnet ditt.

Fader vår er himmel.

Ditt barn er barnet mitt.

SPRÅK

Språket dør ikke nå.

Dialekt kan greine seg ut

Og sette nye skudd.

Et menneske samler ord

Og fester blikket

Mot jordens underverk.

Fjellet er søyler i livet,

Som ordet og navnet ditt.

Språket er en åpen kilde

Mot mitt hemmelige hjem.

En dag skal jeg dø alene,

Men språket skal lyse klart,

Som mor og far.

NÅR DU VÅKNER

Når du våkner

Er det et grønt tre i hagen din.

Når frukten er moden, er det høst,

Og bonden samler grøden.

Når du våkner danser barna

Og minner om et hjerte av gull.

De kommer som perler til verden,

Og blendes av feber og skrik.

Jeg drømmer på min grein

Og vinker – til alle jeg ser.

Når du våkner, kan ingen tie

Om alt det som skjer.

Døde står opp or graven.

Blinde ser.

Jorden er rund som en fotball.

Barnet forkynner fred.

PUST

Vi puster inn og ut.

Vi puster for nabo og kjente

Til solen går ned.

Vi puster dråper av kilden

Det bølger i pust over jorden.

Min ektefødde datter har fred.

Hun ligger i mold og sover

I keiserens nye klær.

Pust all skapning for livet.

Det flyter en vakker elv.

Og engler seiler med hvite segl

På det endeløse himmelhav.

Hav og himmel-Ill.

STEMMER I TIDEN Poesi 2017-6 Kp3 *Sigve Lauvaas

Israel-Ill.

Kp3.

ENSOMHET

Ingen fred for de som seiler på havet.

Bølgene kommer og går,

Havet jager den fredløse.

Alle som beveger seg i båt

Trenger en los.

Maktesløse er vi på havet,

Som ikke har mål for reisen.

Uten en sikker havn i horisonten,

Går vi til grunne.

Hver mann seiler mot en naken strand,

Og ser et opprørt hav som en bøyg

Å stige over.

Ensom, hjelpeløs, uten Gud

Ruller den fredløse mot vredens maske.

Den som er fri, kan juble

Og takke for livet.

MÅNE

Månen gråter.

Barn dør i sykesengen, på bålet.

Unge lærer ikke omsorg, kjærlighet.

Bak hvite gardiner lyser hvitkledde

Med sverd og sigd.

Barn blir balsamert med taushet.

De som er igjen blir overvåket hele livet.

Månen gråter.

Lørdag etter lørdag samles ungdommen,

Uten å vite at det er hviledag.

Skaperen har talt.

Ånden gir seg selv til menigheten,

Men ikke mange tar imot.

Månen gråter.

HEIMEN

Jeg vokste opp mellom fire vegger

Og med grenser for mitt og ditt.

Jeg gikk mellom sytråd og vevstol

Til jeg ble 4 år.

Så ble det klatring i fjellet

Og utflukter i sør og nord.

Jeg vokste opp mellom åker og eng,

Mellom frukttrær og lyng.

Og veien var aldri lang til sjøen,

Der fisken og båten for.

Snart skulle jeg ut på bølgene

Og friste lykken en dag.

Jeg rodde til Kalven og Hommersåk

Og var blindet for avstand og dyp.

JEG GÅR

Jeg går på en vannski,

På urviseren gjennom livet.

Jeg går der Jesus gikk – i Israel.

Jeg går mellom morbærtre i hagen

Og høster druer og appelsiner.

Jeg går til Jerusalem,

Og hører klokkene kimer der.

Det er en lengsel i livet

Å gå der andre har gått.

Fedrene mine har levd her før

Mellom rekved og slott.

De stolte på Herren i mørkeste natt

Og bad om en fredfull jul.

De hadde alltid olje i lampen sin

Og takket og bad om helse og fred

Så lenge det heter dag.

MINNER

Jeg husker fjellet i vest,

Og fjellet i øst, sør og nord.

Hele fjellgarden er et minne,

Og eiketreet, og bestemortreet

Som gav rikelig blomster og frukt.

Gamle veier i utmark og hei

Åpnet mitt øye for historiens løp.

Der foreldre og besteforeldre sleit,

Går jeg nå som en gammel mann

Og minnes kalver og kyr,

Slekt og venner, naturopplevelser

Som aldri kan skrives med ord.

Med lapp i bukse, med nistepakke

Gikk jeg min tur mot de høye fjell.

Aleine fikk jeg inntrykk og syn

For skaperverket, -

Og hadde engler med meg overalt.

BÅL

Ved kanten av sjøen brenner et bål.

Nyperoser er blitt en frukt.

Skogen gror ved kanten av sjøen,

Der fiskeren dorger.

Årene lyser i lyset av bålet.

Og jeg går i land.

Mellom øyer er horisonten et smil

Av en rødglødende sol.

Jeg beundrer alle underverk i naturen,

Og tenker på Gud.

Så lenge jeg lever holder meg,

Og bevarer meg fra alt ondt.

Alt liv er lys.,

Bål er mennesker som lever.

LØFT BLIKKET

Vinden og stjernene løfter mitt blikk.

Denne ensomme vinter i stuen

Forvandler min kropp.

Jeg vil ut å se.

Jeg løfter min panne og speider i sky

Etter en horisont i der fjerne.

Når mørket faller, er jeg en gjest

Som speider gåtens mirakel.

Tenk dette mumlende hav, denne myr

Som tier som døden.

I ordet finner jeg visdom og kraft

Og lys over veien og tiden.

ENGEL

Ledet av en engel går jeg ut.

Om sorgen hviler over meg,

Finner jeg fred i ordet.

Engelen lytter når jeg ber,

Og himmelen bøyer sin skygge ned.

Da våkner jeg - som om våren.

Engelen hvisker mitt navn i kveld

Og følger meg gjennom natten.

Hver tid og time føler jeg fred,

Når engelen går ved min side.

Fra edens hage er jeg et frø.

Jeg speiler meg i de andre.

Når våren kommer, vokser jeg opp

Mot stjerner og himmellandet.

 

VÅKN OPP

Den tiden du lever i nå

Har avstand og ensomhet.

Du kjenner motstand på veien,

Og glemmer ofte at tiden er nå.

Våkn opp med ditt hjerte,

Og hør bølgene slår mot strand.

Vinden uler i alle kanaler.

Vi blir oppfostret til å tro

Noe andre har funnet på.

Hjernevasket går vi mot graven.

Medieflommen har malt som en kvern

I snart hundre år.

Vi trenger en hyrde som elsker oss

Og kjenner veien vi skal gå.

MUR

De bygger høye murer

Med utsiktstårn og flomlys.

Ingen fiender skal komme nær

Vårt område.

Grensen fra havet til elven

Forteller om viet jord.

Hvem skapte folket og muren?

Hvem gikk syv ganger rundt Jeriko?

Muren er et reisverk

Som skal beskytte de hellige barn.

De fikk sine liv av Herren

Og skal leve til evig tid.

Kan du favne visdommen i ordet

Som lærer om lyset i natten?

Vi ser en stjerne, og følger den

Gjennom muren, til Jerusalem,

Til det hellige tempel.

VAKT

Hele tiden på vakt.

Noen har onde planer.

Hele tiden med øynene åpne.

Vi må lytte etter ulvehyl

Og trekke oss tilbake.

De som sitter på øverste benk

Bestemmer hva som skal skje.

Hvor mye vi kan fortelle,

Og hvem vi kan være med.

Folkevalgt går inn i en rolle.

Å være korrekt gir status og bil.

De sitter som konger

Mens mediehavet bølger sitt eget liv.

De spiller på lag, og forteller løgn.

Sannheten slipper ikke til.

Verden er i endring. Vi tilpasser oss

En ny og vanskelig tid.

BEGYNNELSE

Fra dagens begynnelse kommer du

Med ditt morgenlys.

Og hele verden ligger foran meg

Som et teppe med mosaikk.

Havet går som en bølget åker

Og krysser grenser og land.

Lyset stråler fra livets himmel

Ned til vår jord.

Fra begynnelsen gir du liv og lys,

Og holder oss med din hånd.

Vi er som en blomst, et lite frø

I hagen din, til du kommer igjen.

Da skal vi være deg lik.

GLEDE

Jeg gleder meg til i morgen.

Å våkne til en ny dag er et under.

At jeg lever nå, er mer enn jeg aner.

Hvert sekund er en stor glede.

Mitt hjerte kan ikke fatte dybden

Av alt som skjer.

Menneskeveven er dyrebar og fargerik

Som landskapet. –

Ja mer dyrebar enn alt som er skapt.

Den som kan våkne til en morgen

Med solstreif over fjellet,

Den som kan glede seg over lyset

Som strømmer imot oss,

Er født av Gud.

Fattig er den som ikke kan se

Underet i naturen.

Sommer og høst, vinter og vår

Forteller om en livsreise

Mot evighet.

SKYER

Se skyene.

Vi kan ikke male skyer.

De glir forbi. De seiler sin sjø,

Og kommer igjen en dag

Som et dikt, en regntung sky

Over fjellet, over huset mitt.

Ordene kan ikke kopiere skyer

På flukt fra et opprørt hav.

Vind som jager sender skyer på flukt.

Jeg kan ikke dikte når skyene roper

Og søker et gjemmested.

SPEIL

Himmel og hav er levende speil.

Hvert menneske er et speil

Som forandrer seg fra dag til dag.

Været forandrer seg

Og naturen forandrer seg.

Selv om fjellet bevarer sine former,

Blir karakteren mer oppreist

Når vinteren kommer.

Det lyser i speil og diamanter

Når du går på en islagt vei.

Hvert snøfnugg er speil i verden

Som stjerner på himmelen.

Speil i øyner og ansikt.

Lyset former vår sjel.

Hvert ord som kommer til hjertet,

Og som får leve,

Blomstrer i kjærlighet.

TRE

Et tuntre kan være et skilt

Som ønsker velkommen heim.

Et tre med åpne armer,

Vil favne liten og stor.

Alle mine barndomsminner

Er gjemt i et eiketre.

Med dype røtter og vide greiner

Gav det meg alltid fred.

Nøttene fant jeg om høsten.

De spirte til nye tre.

En skog vokste villig mot fjellet,

Der månen streifer i natt.

Foto-Ill.