 |
| K.Kielland-Ill. |
Kp6.
DIKT
Kjærlighet med ord
Som drypper sakte inn i sjelen.
Nattevåk med dråper av kostbar vin
Som blir til dikt under stjernehav,
Løfter meg som barn, høyt
Som sol og måne, – før jeg dør.
Kjærlighet er venting. - Stemmer
Fra flere kontinent virvles opp i rommet.
Ord blir til sevje. Livet roper etter frukt.
Frø blir sådd i jorden, til en ny høst.
Alt liv venter å høre navnet.
Barn og barnebarn skal følge i dine spor.
TIMEN
Dette er timen jeg visker ut hvem jeg er.
Ingenting er igjen etter meg,
Når sjelen har tatt bolig i huset ditt.
Jeg lar alltid en dør stå åpen.
På veggen er bilder av alle mine, som puster
Og taler, og synger hver kveld.
Hundre år skal miraklet lyse for oss,
Til ordet åpenbares, og timen er kommet.
Tiden går aldri forbi din rygg. Du er fri
Til å være deg selv, kjenne varmen.
Nyfødd glede gir kraft til å leve for andre.
Når jeg våkner, skal alltid du være der.
LIV
Vi snakker om våre liv,
Om det hjertet begjærer.
Fra morgengry til morgengry
Er vi opptatt av å leve våre liv.
Vi er stappfull av liv fra opphavet.
Fra vi ble født har vi utfoldet oss
Som en blomst. Og snart er det høst.
Kunsten går til grunne med oss.
Vi fyller hele verden i våre armer
Og ser etter oppdrift og levd liv.
Vi lærer språk og går etter stavinger
Til vi er nakne igjen, som skrevet står.
UTENPÅ
Kjærligheten skulle være synlig.
Kjærligheten må ikke bli et gissel
I vårt indre. Vi må åpne våre hjerter
Så andre kan se at vi lever.
Lyset er til for å lyse i mørket,
Der menneskene bor, – og dør langsomt,
Ettersom kulden brer seg.
Og vi hører ekko fra avgrunnen.
Sannheten er i lyset, som gir varme
Så vi kan overleve vinteren.
Som frukttrær i hagen venter på vår,
Venter vi på moden frukt og kjærlighet.
Våre liv er til glede i lyset, som ord
Som løfter sjelen, så vi blir født på ny.
Døden er ikke det siste, - for lyset
Gir oss en ny drakt, som englene har.
ÆRE
Ære de unge som er på vei
Å fullføre løpet.
Ære hver spire som våkner og ser
Hvite fjell med sol.
Nå er det vår i sjel og sinn.
Gamle og unge går hånd i hånd
Mot det evige, skjønne rike.
Ære barnet med ordet og lyset.
TILGI
Tilgi min styrke.
Jeg kan leve lenge på det.
Tilgi min familie som ikke er.
Du er en nådig Gud.
Tilgi at jeg ikke er hel og from.
Jeg bryter dine bud hver dag.
I ord og handling kler jeg mitt liv.
Men du må rense meg,
Og forvandle min sjel til et kronblad
I hagen din. Så jeg kan leve
Og vokse i kjærlighet, på veien din.
HJELP
Hjelp meg å være i sannhet.
Gi meg visdom så jeg kan se rett og galt.
Det er et under å leve i lyset,
Og kjenne fred.
Hver dag er en nyfødt glede.
Hjelp meg å vokse over alle fjell
Til tiden lukker sitt øye.
Da seiler jeg på en sky, som en engel,
Med kurs for Jerusalem.
ILD
Ild kan skape
En brann som aldri slokner.
Ordet kan tenne åndens ild
I ditt hjerte.
Men ild kan også bryte ned
Og ødelegge ditt liv.
Ilden kan sette skog i flammer
Og slukke store byer.
Men har du ild i ditt hjerte,
Så blir ånden åpenbart
I kjærlighet, i gode gjerninger.
Og du har et evig lys.
TAKK
Når mørket faller på, og årene tynger,
Da kan vi bøye vårt hjerte
Og kjenne nærkontakt med Gud.
Miraklet er ditt, når du ber i tro.
Fra hele verden kommer rop om hjelp.
Hver dag hører vi vitnesbyrd
Om Guds inngripen i menneskers liv.
Takk for navnet som viser vei, og elsker
Den som er fortapt. Takk for alt.
Du som bevarer den minste, og gir håp
I den svarteste natt. Og du elsker,
Fordi vi er dine barn, en dyrebar skatt.
HUS
Om alle hus var røde,
Ville jeg søke etter det blå.
Jeg ville løftet mine hender mot solen,
Og funnet meg til rette
Under lauvkledde trær.
Der jeg bor er mitt slott.
Lyset skal skinne over mitt hode.
Gjennom året er det godt å ha et hjem
Hvor en kan føle seg trygg - og elsket.
Det er ikke rikdom som gjør mannen glad,
Men gode ord og vennlige smil.
Visdom og kjærlighet gir sjelen styrke.
Vi må legge ting bak oss, og leve.
Det er aldri for sent å begynne på nytt.
NÅDE
Vær meg nådig,
Og visk ikke ut mitt navn.
Din skygge vekker meg hver morgen
Og holder meg levende.
Som en fugl flyr jeg i drømmer,
Og jeg ser et hjerte som banker for meg.
I poesien går jeg på vannet,
Og jeg kjenner nåde hver dag.
Dine hender bærer meg over alle fjell,
Så vi kan elske hverandre.
En dør åpner porten til Paradis,
Og jeg blir blendet av lyset, og englene.
VEIKANT
Jeg sitter ved en veikant
Og beundrer livet.
Busker og lyng, strå og høye trær
Gir meg noe å tenke på.
Og blomster blinker som stjerner
I en frodig hage.
Der sitter bestemor og oldemor,
Som plantet og sådde.
Jeg speider trafikken og glemmer
At jeg snart er åtte år.
Livet raser forbi, og jeg er igjen,
Og undrer meg over alt.
Tenk bare på lys og mørke,
Og alle ordene som kommer frem
Når vi sier det vi sier.
I begynnelsen skapte Gud.
TALE
Jeg taler hele dagen.
Om natten møter jeg en verden
Som bobler og bølger
Med myriader av menneskekryp
På vei til jobben.
Jeg måler livet til de jeg kjenner,
Og tjener mine interesser.
Jeg går på gamle stier,
Og vet at tiden flyr.
Jeg er en stjerne mellom himmel og jord.
Er du våken, kan du følge med.
Ordene bærer oss i lyset.
Vi kjenner pust av engler.
Snart er vi ved målet, og har seiret
Med et hellig hjerte.
MORGENSANG
Bekken klukker og ler.
Fuglene synger
Solen kommer til vårt bed,
Og blomstene våkner og smiler.
Se, for en dag vi har fått, min venn.
Det synger langs alle stier.
Og snart er det sommer i dal og fjell,
Og isbreen smelter omsider.
Da kan vi gå i morgenbris
Og nynne med fuglene, ”takk for alt”.
De synger og vipper med stjerten sin,
Og bygger seg slott i hagen.
Så blir det en flokk før sommeren flyr
De bader som småbarn i dammen.
De hjelper hverandre med mat og ly
Før soløyet snur mot høsten.
REISEN
Livet bekrefter alt.
Reisen går over fjellet.
Og hver stasjon på veien vår
Er en grensestolpe.
Fyrlys holder oss våkne.
Pyramidene rager i landskapet.
Gå inn i ditt indre og lytt. -
Da hører du urkreftene.
Det umulige er mulig i dag.
For den som tror er livet en åpen dør.
Reisen er en vei fra A til Verdens ende.
Vi speiler oss i hverandre.
SKRIVE
Jeg kan ikke skrive, har sluttet å skrive.
Mine ord er støvet ned.
I min alder er ingenting gull.
Alt er skrevet før.
Jeg gleder meg til sommeren.
Varmen gjør kroppen myk og fin.
Jeg tenker klart når jeg får skrive fritt.
Det er et brev til deg.
La ordet strømme på, la lyset komme inn
I mørke rom, i kroppen min,
Så jeg kan se det usynlige,
Og løfte sjelen høyt – til himmelen.
ANNET STED
Jeg har alltid vært et annet sted,
Opplevd andre tider.
Jeg har levd med maske
Og vandret gjennom stengte dører.
Jeg er en glo, et ord som piler gjennom alt
Og treffer den som er mitt mål.
Jeg holder fest i skjærgården,
Og dypper mine nakne ben
Mens solen ruller over jord og hav
Og skriver navnet mitt.
Jeg søker langs en steinet ur
Og snubler i min egen skygge.
Gud vet at jeg er blomst og gras
Som svinner hen, som flytter grenser uten spor
Og gir seg selv – som Abraham.
Snart flytter solen, og jeg ser
En stjerne mellom tusen himmellys.
Jeg ser en verden bak min dør.
Der har jeg vært, blant englene.
ORD
Jeg har samlet på ord,
Men det meste gikk tapt i en brann.
Jeg har samlet på minner,
Men alt gikk tapt i går kveld.
Jeg sitter igjen, ribbet og døv.
Speilet stirrer i luften og falmer
Speilet stirrer i luften og falmer
Som en blomst fra ungdommens dager.
Og alt blir til støv.
Men alt som er liv skal våkne igjen.
Jeg har samlet på ord,
Og bøkene var mitt ankerfeste.
Nå ser jeg det meste i lyset av Gud,
Som skapte mann og kvinne.
Men, ord er ånd som beriker vår jord.
Vi kan bare ane hva som vil skje
Når Ordet vekker opp døde.
Jeg hilser fremtidens englekor,
Den hvite skare. Der alle skal skinne
I et evig lys, søsken og venner.
ISKALD VINTER
Krigen er over. Det regner i natt.
De lange år gir en ny vår.
Men dødsdansen skal vare lenge.
Men dødsdansen skal vare lenge.
Åndedrettet må tine en dag,
Så vi kan bli venner.
Fienden uler som ulv i fjellet.
Grensen er åpen for vær og vind.
De arbeidsløse får tråkke stier,
Mens bønder får holde hjulene i sving.
Det er lenge til sommeren.
 |
| K.Kielland-Ill. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar