 |
| H.Kihle-Ill. |
Kp5.
TAL
Tal ikke mer om de stengte dører,
Tal om ansikter som lyser i skogen,
Om barn som tømrer sitt liv
Til en edel blomst.
Tal om stjerner og alt som lyser,
Alt som skaper fred i vår tid.
Det er ikke lenge til solen snur
Og vi våkner med smerte.
Døden strekker sine lange armer
Og fanger sitt bytte.
EKKO
Ekko av krig dagen lang,
Våkner med drønn i skyer.
Melken er søt for kvinne og mann.
Barnet får fred i graven.
La oss reise oss, folk i nord,
Og heise det norske flagg.
Krossen og stjerna går hånd i hånd
Til Israel, når klokkene kimer.
Hør ekko av sangen som toner.
Det er nådetid enn på jord.
Vask sjel og kropp med livets vann,
Og spis av det hellige brødet.
SANG
Fuglen synger som en stjerne.
Det er gleden vi skal leve på.
Stormen jager over landet.
Kveldssol smiler i det blå.
Syng med gylne fjell på jord.
Hør, det risler i en bekk.
Tiden flyr, og vi forenes
Til rytmene av hurtigtog.
Trærne vugger, lyng og einer.
Åker ligger brakk mot høst.
Ingen avling, ingen fremtid.
Fuglen synger til vår trøst.
Å TILGI
Å tilgi er alt vi behøver.
Da går livet så lett.
Jeg lengter hjem.
Min elskede blomst, min skjønnhet.
Du er gåtefull – som en stjerne.
Du lever. Du er god som gull.
Jeg ber ikke om kjærtegn.
Du gav meg en del av ditt liv.
Nå kan jeg speile mitt glatte hår,
Og se ansiktet ditt igjen.
Du stråler og varmer mitt nakne kinn,
Så jeg våkner, og kan se.
Min elskede bærer meg hver dag
Med sitt hjertevarme smil.
Du er inderlig og ekte.
Du tilgir og renser min sjel,
Så jeg kan møte deg igjen.
Min elskede - er en gåtefull venn
Som rører ved meg.
ALLE
Der finnes en krybbe for alle,
Og frukt vi ikke skal ete av.
Der finnes ord for å vokse,
Og ord vi alle kan dø av.
Alle har sin ungdomstid.
Den er som en våryr blomst.
Men livet flyr med tidens krav
Og ender i en skål av torv.
Alle kan smykke seg med poesi
Og kjenne på vindens jag.
Tiden taler med hjertet vårt
Og skriver brev hver dag.
SANG
Jeg kaller på sangen fra fjern og nær
Og løftes som blomst i fryd.
En dråpe honning, jeg gir til deg,
Sier blomsten, – før det blir kveld.
Jeg vandrer omkring i hagen din
Og hører de herlige, yndige kor.
Av villblomst og lyng, hvisker vinden ømt.
Hvert liv er en sang om kjærlighet,
Og solen er barnets venn.
Jeg kaller på sangen, og frydes ved den.
Betydningen gir meg et smil.
Jeg tier og lytter, og lytter igjen.
Her er ekorn og spett, sauer og kyr,
Og blomstene synger for meg.
STREKKE
Jeg vil strekke meg stille ut
Av denne verdens glohete vrimmel,
Og seile i skyer til Paradis.
Jeg vil reise fra alt til en ny jord
Og spise mitt brød i fred.
Blomster og trær er det nok av der,
Og en låve med sauer og brunkledde kyr,
Og en hage med bær og frukt.
Hele verden er fylt opp av glede og sang
Fra en skare av hvitkledde barn.
Og vinden er varm og myk.
Jeg vil svale mine føtter i elven
Som renner like ved.
Da hører jeg fugler og unge par
På veien - fra Jerusalem til Betlehem,
Der kongenes konge ble født.
De som går forbi har unge bein.
Og lyset glitrer overalt i sølv og gull
Dette er himmel på jord.
Menneskene finner sine kjære igjen,
Og alle er søsken – som skrevet står,
Vi er søsken i et englekor.
SKRIV
Jeg skriver ordene, sangen.
Dråpe for dråpe blir til en elv,
En kilde til alle som lever i dag.
Av lyset skal ordet skinne som gull
Og vekke vårt hjerte med fryd.
Kilden du gav oss, gir oss alt.
Den skal føre båten trygt i havn.
Der er håp for alle i dag.
BEKK
Livet renner som en bekk.
Og vi forlater livet uten skyld.
Ubemerket må ingen dø,
Og uten ord er ingen liv.
Sjelen tømmes i en skål,
Og ånden stiger over alt.
Hver pust er noe for seg selv.
Alle er en bekk, en elv.
Sommeren kjennes ved vårt liv,
Og høsten tømmer skålen ut.
Vi møtes under gamle trær.
Men fuglene har vært her før.
Der bekken rant er det et arr.
Ved fjellets fot går sau og kyr.
Og kildens hvelv er uendelig,
Som skaperen i gammel tid.
SORG
Sørg over de døde.
Mørke og natt fyller kapellet,
Der duene kurrer og månen bøyer sitt hode.
Sørg i hjerte over min elskede
Som har vandret i ring.
Den utvalgte er en fargerik fugl
Som kommer igjen og igjen,
Og gir av seg selv – så lenge døren er åpen
Til et nytt fedreland,
Der livet brenner av kjærlighet
Og himmelen blinker i stjerner.
Graven er tom, fjellet lyser.
Og veien han gikk har ingen sett.
Derfor er gravskriften: Velkommen hjem.
TENK
Tenk om alle barna kom igjen,
Om blomstene våknet til liv.
Tenk om ansiktene vi møtte en gang
Ble til søsken, – sammen med oss.
Jeg plukket blåklokker og forglemmegei,
Og gav til min kjære.
Tenk om barndommens klokker ringer.
Jeg kan se tydelig ungdommens masker
Som et knippe blomster som tørstet etter vann.
Tenk om jeg hadde vinger, og kunne oppleve
De lyse dagene i livet, i reprise.
Da var jeg en engel.
FARVEL
Farvel, sommer, og alle barn.
Min tid rulles sammen i et teppe.
Årstidene rulles sammen til en minnebok,
Som de gamle bøker fra Sinai.
Farvel, svarttrost og skjære, bokfink og spurv.
Bank på min dør når det passer.
Når dagslyset kommer, seiler båten
Over det uendelige havet.
Farvel, høst og vinter. Jeg ser fremover
Mot en ny vår. Og jeg vil hvile ut i åkeren
Når solen kommer tilbake. Jeg hilser alle
Som en venn, med liv og lyst.
Hvem banker på vinduet og holder meg våken?
Hva dufter så godt i hagen i kveld?
Hører du bekken som risler fra fjellet.
Det er lyden av en gammel melodi.
Farvel gravlund og stjerner, og alle barn
Som gjestfritt har gått i mitt hus
Nå må jeg si farvel til alt. Min sjel er min
ånd.
Jeg lever som en dråpe blod i dine årer.
 |
| H.Kihle-Ill. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar