HÅPET LEVER Poesi 2017-2 Kp6 *Sigve Lauvaas

H.Kihle-Ill.

Kp6.

MITT HJERTE

Mitt hjerte sover ikke.

Min hjertedør slår,

Og trekker luft fra himmelen.

Jeg speiler meg i ditt vann, i kilden

Som er åpen for alle.

Mitt hjerte tørster etter vann

Som er rent og klart.

Jeg binder en krans om dine føtter

Og fletter en krans for ditt hode.

Mitt hjerte hviler i dine hender,

Og ser inn i din himmel med glede.

Du er kraften i mitt hjerte.

Du er livet som gir fred.

Du hjelper meg gjennom alt.

Din nåde løfter min sjel til paradis.

Mitt hjerte får bolig i ditt hellige land.

Her synger englene for den store hvite flokk:

Halleluja for lammet og blodet.

MELLOM OSS

Mellom oss er fire vegger.

Det er tidens tegn og hjerterytme.

Flyktninger drar forbi.

Men vi har et evig mål Jerusalem,

Der alle skal møtes en dag.

Lyset skinner i mørket,

Og vi klamrer oss til lyset –

Av nåde blir vi løftet til kilden,

Der vår hellige bror favner oss

Som har funnet frem til målet.

Og vårt ansikt lyset - som Kristus lyser.

LØFTE OPP.

Vi løfter oss fra støvet.

Vi løfter verden opp.

Englene løfter barnet

Før stormen setter inn

Og overfaller tak og vegger.

Vi tar avskjed,

Og løfter oss over grensen.

Vi hører susen av vind.

Vi er besjelet med Herren,

Som gav oss navnet.

BRENNER

Vi brenner ord hver dag.

Vi brenner kjærligheten,

Og blir langsom hvisket ut

Fra de levendes land.

Vi går til en usynlig himmel.

Stormen forfølger oss.

Ørkensanden raser som aldri før

Og fortærer de hellige.

Vi er i skapelsen et tegn på frihet,

Men blir kneblet av ukjente krefter.

Ondskapen brenner i verden,

Og jeg trygler og ber om nåde.

De døende synger salmer

Til sjelen løfter seg over flammene

Og blir til salt og lys til evig tid.

  

STILLE

Ordløs vandrer vi i fjellet.

Ordløs mellom hverandre taper vi terreng.

Tålmodig går vi med lysestaken.

Forlatt er vi, men aldri alene.

Hun lever videre for to.

Jeg har vandret i en støvsky

Og kjenner språket til millioner som tørster

Etter levende vann.

Vi vandret i fjellet – og kysset hverandre

Før alt ble forbi, bak et gitter av støv.

Kommer solen snart. Er det morgen

I en troløs verden, i en hage uten vår.

Her er alt stille. Og bak gardinene er ingen,

Bare en vandrende engel

Som vil ha de troløse til paradis.

PUST

Våre hjerter er forsteinet.

Vi er forkledde, og forårsaker kaos

I trafikken som går videre

Over en hengebro.

Bibelen løfter sannheten, visdommen.

Sjelen skal puste.

Pust inn ordene som gir liv.

Lyset peker fra en salvet venn

Opp til Gud.

Minutter fra døden, fra havet

Som ruller inn med bulder og brak.

Det er krig i verden.
Men vandringen er en pust for livet

Og en ny vår.

GULLSTØV

Solen drysset gullstøv,

Og jeg plukket gull i mine hender.

Solen synger fra morgen til kveld

En hilsen til alle folk.

Se og lytt under himmelbuen,

Så blir du vis og glad.

Gullstøvet ligger som et teppe

Over hele jorden.

Og vi kan vandre i kongeskrud.
Så vakkert alt er, synger fuglene,

Og navnet ditt er utvalgt

Og risset i fjellet.

DØDEN

Først når vi dør slokkes lampen.

Vi er et lys hver dag, en varde langs veien.

Vi skal kjenne sannheten

Og hjelpe så lenge vi kan.

Men døden er ikke det siste åndedrag.

Det springer en sol ut av mørket

Og lyser opp flyktningenes hjerte.

Himmelen er åpen for de hellige.

Døden er ingen avgrunn, men et veiskille.

Begravelsen er ikke det siste.

Vi kan trøste oss i ordet som lyser

Og gir visdom til kjærlighet.

Vennskapet går ikke til grunne med døden,

For vi har hverandre i håpet og troen.

Døden er en søvn - til vi våkner

Som engler i hvite klær.

HØST

Hvor lenge, og hvor langt må jeg vandre?

Uten lys er livet en kamp.

Når høstsolen smiler i fjellet,

Da hører jeg lovsangen din.

Etter høst kommer vinter. Det stormer.

Jeg ser etter lys i ei sky.

Snart smiler den evige sommer,

Og vi vandrer mot Davids by.

Høsten i menneskelivet synger i sjelen vår.

Når solen går ned i det fjerne,

Tenker jeg bare på deg.

Jeg hører din stemme i natten.

Du roper, velkommen hjem!

BINDER ORD

Jeg binder ord til hverandre,

Og lufter tanker med deg.

Alene skal ingen vandre.

Vi er skapt til å elske hans navn.

Det evige er mer enn fjell og fjord.

Våre røtter er dype som havet.

Som Israel vandret, skal vi flette vår jord,

Og bære hverandre i kjærlighet

Til det lovede, hellige landet.

Inni meg søker jeg ord som er skjult,

Og løfter dem frem i dagen.

Som menneskebarnet må ordene frem,

Og smake på livet i arken.

  

DIKT

Dikt meg en dråpe av havet,

Så jeg kan ro fra land.

Dikt meg en ørken, Sahara,

Så mitt hjerte kan settes i brann.

Jeg ønsker å så og plante,

Men bare Gud skaper vekst.

Jeg ønsker å vanne Sahara

Så frø kan bli til en skog.

Dikt meg en dråpe fra skriften,

Fra kilden som aldri går tom.

Dikt meg en himmel med skyer

Som åpner for sol og regn.

SJØ

Sjøen tar imot hvite fugler

Som vekker minner

Sterkere enn jern og stål.

Sjøen driver mot fjell som stuper

Og spør ikke etter dag og tid.

Sjøen er som skiftende skylag.

Den driver bølgene imot oss,

Og løfter sin nakke som en løve

Før den slår mot land.

Sjøen er tidens ekko fra fjerne kyster.

Den meisler tidsånden i fjellet,

Og klapper i løftede hender

Som barn til dans og fest.

Solen lyser, månen lyser inn vinduet.

Og jeg tar imot med åpne armer.

Det skal bli vår igjen, og sommer

Med roser og friske kirsebær.

GLEDE

De er glade de ser oss i live.

Vi er glade. Vi lever i dag.

Alle båtflyktninger som reiser

Ser seg aldri tilbake.

De er glade for alt som er gratis.

At de kommer, det er en drøm.

Som asken, skal jorden forvandles.

Og de glade skal få sin lønn.

FRØ

Frøet veks, og trærne strekker seg ut

Til en skog, til en botanisk hage

Der gartneren går med saks.

Om frøet er et menneske,

Må det telle sine dager.

Et tre kan bli mange hundre år,

Som Methusalem.

Ut fra dette kartet må vi forstå

At alt er skapt for å leve,

Som stjerner og Gud,

I evighet.

Når alt er fullbrakt, kunne vi se

At vi var nakne,

At vi ikke var aleine i hagen.

Og drømmene ble til en vulkan

Som knuste skallet.

Da ble vi en ny skapning,

Som et frø i blomst.

  

HØR

Hører du meg fra havet,

Som roper dag og natt på sine,

At jeg er med som et lys,

Et vindu mot vest.

Hør klokkene fra tårnet, messen

Fra de tusen som vinden blåser

Gjennom tid og rom

Til en evig fest.

Hør fredens budskap i livet,

Og ordet som lyser gjennom alt

Til du våkner igjen,

Forvandlet av Gud.

STRYK

Stryk varlig over hår og kinn.

Segl til frukten er moden 

Og du kan få fred.

Stryk den du elsker i livet, nå,

Til himmelen åpner seg,

Og du blir velsignet igjen.

Vinden stryker over jorden.

Storhavet buldrer tordenbrøl

Til alle våkner og ser – himmelen.

TAL

Jeg har noe å berette om et amputert liv,

En tunge som stavet feil i mange år.

I dag vil jeg tale lyset hjem til menneskene,

Fjernt og nær, så vi kan få sjelefred og paradis.

FRA DYPET

Fra dypet roper vi,

Og lytter til englesang.

Svake og stolte trenger trøst.

Med hele vårt liv må vi bøye oss

For han som har all makt.

Fra dypet ser vi himmelpeilet

Som skinner i mørket

Og forteller om evig liv.

Fra dypet ser vi Gud.

OM ORDET

Om alt skulle skrives

Om Den hellige,

Ville jorden ikke romme det.

Englene ville synge fred på jord

Mens jeg og du ser alt

Som på Jesu tid.

Ordet bretter seg ut

Som en blomst i sommersol.

Ordet sprenger grenser, og gir seg selv

Til alle som vil høre og ta imot.

Budskapet er enkelt.

Ordet er himmel på jord.

LIV SKAPES

Slekt følger slekt, og tiden veksler

Med godvær og skyer.

Ustanselig dette jaget, dette spillet

Om livets uendelige reis.

Historien skrives i våre fotavtrykk.

De som kommer, skal tolke.

Vi skal bygge varder for hverandre.  

H:Kihle-Ill.